Kjære troende i Trondheim og Tromsø stift,
Kristus er oppstanden!
Vår hellige Far Pave Frans er død. Han sovnet inn klokken 7.35 i dag morges. Vi anbefaler ham til Guds miskunn, takknemlige for hans tjeneste og vitnesbyrd.
Ethvert dødsfall, et menneskes overgang fra tid til evighet, fyller oss med ærefrykt. En paves død gjør det i særlig grad. Paven, biskopen av Roma, er Peters etterfølger: “det varige og synlige prinsipp for enheten blant biskopene og alle troende”, står det i Det 2. Vatikankonsils konstitusjon om Kirken, Lumen gentium (n. 23).
Vi er oss bevisst den gedigne ansvarsbyrde paven har båret. Vi vet hva han, gjennom sykdom, den siste tid har lidd. Måtte han nå få høre de etterlengtede ord: «Kom, du gode og trofaste tjener, inn til din Herres glede!» (Mt 25.21).
Vi føler oss forlatt. Vi har mistet en elsket far. Så vil vi sammen, som Kirke, gi uttrykk for vår sorg — og samtidig for urokkelig tillit til Guds uavbrutte virke gjennom Kirken. Han kaller oss, som alltid, til omvendelse: til kjærlighet i sannhet, sannhet i kjærlighet.
Ved et vendepunkt i evangeliets åpenbaring, i nærheten av Caesarea Philippi, sa Herren til Simon, apostelen som, da han tok til å ane hvem Jesus er, utbrøt, “Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann” (Lk 5.8): “Du er Peter, Klippen, og på denne klippe vil jeg bygge min kirke. Den skal dødsrikets porter aldri få i sin vold” (Mt 16.18).
Ordene er skrevet med kjempebokstaver rundt kuppelen i Petersdomen. Fra korset øverst på kuppelen, går en loddrett akse gjennom pavens alter i kirken ned til apostelens grav: Et guddommelige løfte forankret i det historiske kall til en mann av kjøtt og blod trenger gjennom vår samtid inkarnert i en særlig benådet, særlig bebyrdet person. Pave Frans har standhaftig innehatt rollen i tolv år, et ledd i en lang kjede.
Kristus er Kirkens Herre. Han vil lede den videre, også gjennom tider av usikkerhet. Hans ord er evig. Det bærer gjennom storm, som gjennom stille.
At vår hellige Far skulle kalles hjem til Påske, mens vi jublende feirer Herrens oppstandelse, er vakkert og gripende. Vi ser nattens mørke opplyst av Påskeflammen. Pave Frans viet sitt liv til å forkynne oppstandelsens historiske, etiske og metafysiske konsekvens: Han lærte oss å se og tolke livets omstendigheter i lys av Kristi seier over døden. Det vil vi gjøre, trofast.
Messeboken gir oss følgende bønn til messen som feires ved en paves død:
Herre, du som i sakramentet har styrket oss med ditt guddommelige liv, hør vår bønn for din tjener vår pave Frans: La ham som du gjorde til den synlige grunnvoll for din Kirkes enhet på jorden, forenes med ditt folk i himmelens salighet.
Å styrke Guds folk med guddommelig liv gjennom Kirkens enhet for at det skal samles i himmelsk salighet: Det er en paves store anliggende. Det er også vårt.
“Alle kristne”, lærer Kirken oss, “forpliktes til hellighet og til den fullkommenhet som svarer til deres egen situasjon. Måtte derfor alle sørge for å gi sitt hjerte den riktige retning” (Lumen gentium, 42). Med dette bud før øye, ber vi for vår kjære pave Frans.
Jeg innbyr til requiem-messene som vil feires i kirkene våre i dagene fremover. Husk Pave Frans i deres bønner! Selv ber jeg inderlig en bønn vi i klostrene synger for våre kjære avdøde:
Kom ham imot, Guds hellige; løp ham imøte, Herrens engler. Ta hans sjel imot, bær den frem for Den Høyestes åsyn! Måtte Kristus som kalte deg ta deg imot og englene føre deg til Abrahams fang.
Herre, la det evige lys skinne for vår Pave Frans! Han hvile i fred. Amen.
+fr Erik Varden OCSO
Biskop av Trondheim og Apostolisk Administrator av Tromsø Stift
Subvenite Sancti Dei, occurrite Angeli Domini: Suscipientes animam eius, offerentes eam in conspectu Altissimi. Suscipiat te Christus qui vocavit te, et in sinum Abrahae Angeli deducant te.
