6 mars 2022

Kjære Brødre og Søstre!

For tre uker siden, den 12. februar, fikk vi høre at ‘normale forhold’ var vendt tilbake: Regjeringen hadde avblåst Corona-restriksjoner. For ti dager siden, den 24. februar, invaderte Russland Ukraina. Ordet ‘krig’, et ord vi i Norge har trodd hørte fortiden til, beskriver nå en nær virkelighet. Russland er vår nabo. Sterke bånd forener oss med Ukraina. Europa står utsatt på mange plan: Militært, økonomisk, kulturelt, helsemessig. 

Hva så med ‘normaliteten’? Den er en illusjon. For lenge har vi levd som om velstand, fred og velferd var nødvendige utfall av en slags uimotståelig evolusjon. Det er ikke tilfellet. Vi lever som skjøre vesener i en skjør verden, en verden som trenger å frelses.  

For lenge har vi levd som om velstand, fred og velferd var nødvendige utfall av en slags uimotståelig evolusjon – det er ikke tilfellet. Vi lever som skjøre vesener i en skjør verden, en verden som trenger å frelses.

Som kristne er vi utstyrt til å leve med skjørhet. Vi lever i tro på at Guds kraft fullbyrdes i vår svakhet. Ved begynnelsen av fasten, lar vi aske strøs over hodene våre som tegn på at vi er støv, og skal vende tilbake til støv. Dette er sannheten om hva vi er for eget vedkommende. Av nåde er vi uendelig mye mer! Gud, som har skapt oss i sitt bilde, er gått inn i vår natur. Han har ikledd seg støvet og gjort det i stand til å fylles med evig liv. 

La oss fokusere, denne fasten, ikke først og fremst på det vi er, men på det vi er kalt til å bli. Å være kristen, er å være fremadskuende. Vi betinges av historien, selvsagt: Av vår oppvekst, av erfaringer, av smerte vi har gjennomgått, av kjærlighet vi har mottatt og kjærlighet vi ikke har fått. Men vi bestemmes ikke av det som ligger bak. Guds hensikt er å gjøre alle ting nye (Åp 21:5). Han er allmektig skapende, ikke bare sånn i almenhet, men i våre enkelte liv. Det som teller, er at vi gir ham tilgang — og at vi lar ham handle fritt. 

Vår hellige Far, Pave Frans, har bedt oss om å reflektere sammen over hvordan Guds fornyende virke fortoner seg i Kirken. Bispekonferansen introduserte Det synodale år med et hyrdebrev den 17. oktober. Har noen glemt hva som står der, les det gjerne igjen!

Jeg ber om forlatelse for at vi ikke er kommet før i gang med konkrete tiltak. Nå kan vi bruke fastetiden til å leve oss inn i en synodal prosess. Hva går den ut på? Paven insisterer: Det dreier seg ikke om en spørreundersøkelse! Hensikten er ikke å skape endeløse dokumenter, men å bli vár Guds kall i særlige omstendigheter — i våre familier, menigheter, klostre og i stiftet som helhet — for så å kunne svare på kallet helhjertet, som disipler. Vi er innbudt til å ‘fordype vår tro, styrke vårt håp, gjøre vår kjærlighet virksom’.

Det er ingen fast oppskrift på Kirkens synodale prosess. Det gjør det utfordrende å sette i gang, ikke minst her i Midt-Norge, hvor Kirken består av folk fra mange nasjoner med ulike språk, hvor vi bor spredt over store områder. La oss ta utfordringene som utgangspunkt. Jeg vil stille et par konkrete spørsmål jeg ber dere tenke på og diskutere:

1. Hvordan unngår vi her hos oss at det katolske fellesskap splittes opp i nasjonale grupper, der vi helst holder sammen med dem som har samme språk, kultur og sensibilitet? Som grunnlag for refleksjon, ber jeg dere lese 1. Korinterbrev, kapittel 1. Kirken er én! Enhet er vårt oppdrag. Vår felles oppgave er, gjennom Kirken, å danne grunnlag for en ny menneskehet. Dette er hva Det Annet Vatikankonsil lærer oss i Konstitusjonen om Kirken (Lumen gentium, 9). Med andre ord: Hvordan kan vi styrke fellesskapet? Hvordan kan vi finne måter å samles til felles liv og liturgi, mens forhold samtidig legges til rette for undervisning, katekese og lignende på særlige språk når det virkelig behøves?

2. Hvordan kan vi gjøre våre katolske fellesskap mer levende? Jeg tenker særlig på utkantstrøk hvor det ikke lar seg gjøre å feire regelmessige messer. Som utgangspunkt ber jeg dere lese Apostlenes Gjerninger, kapittel 2. Det viser hvordan den Oppstandne Jesu kraft ved Den hellige Ånd finner uttrykk i forholdet de troende imellom: de ‘hadde alt felles’. Hvordan kan vi gjøre slik erfaring vår egen? La enhver spørre seg selv: Hva kan jeg bidra med og gjøre for andre? Tenk sammen gjennom: På hvilke måter kan vi samles til kirkelig samvær også når det ikke feires Messe? Hvorfor ikke møtes til tidebønn, rosenkrans eller bibelstudium? Alterets sakrament formidler Kristus på vidunderlig vis. Men vi skal ikke glemme hans løfte: ‘Der hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg selv blant dem’ (Mt 18:20). I tillegg: ‘Alt hva dere har gjort mot den ringeste av mine brødre, har dere gjort mot meg’ (Mt 25:40). Kirken er i seg selv sakramental: Husk dét. En særlig utfordring: Hvordan kan vi best la barn og unge få erfare hvem Jesus Kristus er ved vårt kristne vitnesbyrd? Hvordan kan vi hjelpe, oppmuntre og støtte unge familier? 

Jeg innbyr prester og menighetsråd til å vurdere hvordan spørsmålene best kan bearbeides i de forskjellige sogn. Jeg viser også til de andre punktene i biskopenes brev fra i høst samt til dem dere finner på Synodens nettside. Jeg vil visitere sognene i løpet av Påsketiden. Da får vi anledning til å dele tanker, vurderinger og håp. Selv legger jeg regelmessig ut refleksjoner på min nettside: www.coramfratribus.com. Brødre og søstre, vi lever i en tid som er preget av splittelse, angst og aggresjon. La oss vise at vi virkelig er kristne og derved kjenner en annen vei, ja, at vi kjenner Ham som er veien, som gav sitt liv for at vi skal få liv i fylde. Jeg ønsker dere alle en velsignet og nåderik fastetid, i Jesu navn! 

+fr Erik Varden ocso 
Biskop av Trondheim