Ny serie i St. Olav: «Moderne paver»

St. Olav — katolsk kirkeblad — har startet en serie om de moderne paver, basert på mandagsimpulsene i Vatikanradioen, ved pater Ole Martin. Her følger den første artikkelen, den ble trykket i 3/2014.

St.Olav kirkeblad

Mye å lese i siste nummer av St. Olav, med fordypninger, reportasjer, nyhetsmeldinger m.m. Ta kontakt for å bestille et abonnement eller gi en gave til bladet. Bladet sendes forøvrig alle registrerte katolske husstander.

Vårens helligkåring av Johannes XXIII og Johannes Paul II kan være en god anledning til å se nærmere på rekken av moderne paver. Hvem var de, og hvordan arter det seg, det embedet de bekledde?

Da den folkekjære og karismatiske pave Johannes Paul II døde, regnet mange med at deltagelsen ved pave­lige arrangementer ville synke. Da den reserverte Joseph kardinal Ratzinger ble valgt til pave, vant denne antagelse ytterligere oppslutning. Disse spådom­mer gikk ikke i oppfyllelse. Strømmen av troende til de pavelige liturgier og arrangementer i Rom ble ikke merk­bart svekket under Benedikt XVIs pon­tifikat. Og siden pave Frans ble valgt, er strømmen blitt meget sterkere.

Ikke ekte pilegrimer?
Kritiske røster utenfor Kirken vil kan­ skje anføre at man bør skille mellom pilegrimer og turister, og at Paven til­ trekker seg like mange av de sistnevn­ te som de førstnevnte. Det er mulig, men det rause Rom tar imot kreti og pleti. Kirken kjenner til hele spekteret av menneskets religiøse gråtoner. Å sette skarpe og fordømmende sort/ hvite skiller mellom mennesker, må de fundamentalistiske ateister gjerne få beholde sitt monopol på. Kirken skiller riktignok skarpt mellom godt og ondt, sannhet og løgn, Gud og djevelen, men vet at de fleste mennesker ikke fullt og helt står på den ene eller andre side i denne kampen.

Andre vil muligens helle koldt vann i begeistrede pavevenners varme blod ved å påpeke at rimelige flybilletter må tilskrives æren for at massene fort­setter å strømme til Rom. Joda, men man kan fly billig også til andre byer. Alle veier fører ikke til Rom.

Pavens person er ikke uinteressant. I vår inkarnasjonsreligion lar ikke Gud teologiske sannheter forbli i den teoretiske sfære. Han gir dem et praktisk uttrykk, ikler dem kjøtt og blod.

Hvorfor fortsetter vi allikevel å valfarte til Rom? For oss nordmenn med kulturelle mindreverdighets­komplekser, kan nok svaret ofte være at vi drages mot en gammel kulturby: Byens historie, menneskenes char­merende lynne, og den deilige maten. Men vi nordmenn utgjør en forsvin­nende liten del av de tilstedeværende ved de pavelige arrangementer. Man tør driste seg til å anta at flertallet ikke nærer en dyp interesse for antik­kens historie. Kan hende kommer de fra land der temperamentet er enda mer eksotisk enn romernes, og det er heller ikke sikkert at deres ganer er like pasta­- og pizzaelskende som våre. Spørsmålet er altså ikke hvorfor folk drar til Rom, men hvorfor folk fra hele verden reiser til Rom for å være nær Paven. Svaret må søkes i vekselspillet mellom institusjonen og personen.

Utgangspunktet: Peters særstilling
Pavedømmet som institusjon er gradvis blitt styrket gjennom kirke­ historien. Katolsk kirkehistorieforstå­else er ikke naiv, men den forutsetter allikevel alltid at Den Hellige Ånd har en finger med i spillet ved å trekke opp de lange linjene. I Johannesevangeliet lover Jesus at den guddommelige til­stedeværelse og inspirasjon ikke skal forsvinne fra disippelflokken når Han selv forlater jorden og stiger opp til Himmelen. Nei, Den Hellige Ånd skal veilede oss til hele sannheten. Gud er levende tilstede i sin Kirke. Den Hel­lige Ånd gir oss ikke nye åpenbaringer – Åpenbaringen er fullendt i personen Jesus Kristus – men Den Hellige Ånd hjelper oss til å forstå stadig bedre det som allerede er åpenbart.

Et eksempel på dette er utviklingen av paveembedet i Kirken. Det nye testa­mente vidner om at Peter nød en sær­stilling blandt apostlene. Kirken var også tidlig klar over at Peters efterføl­ger, Paven, står i en særstilling blandt apostlenes efterfølgere, biskopene. Dette ble stadig tydeligere gjennom århundredene. Noen vil hevde at dette er et resultat av en nedrig menneske­lig maktsøken. Kirkehistorien viser oss tilfulle at synd og menneskelig svakhet ikke er fremmedelementer i Vatikanets innerste gemakker. Ikke desto mindre kan Gud virke gjen­nom syndige mennesker, og fremme sin plan for Kirken på de underligste måter.

I 1870 ved Det første vatikankonsil nådde pavedømmet som institusjon sitt teologiske høydepunkt. Den Hel­lige Ånd inspirerte konsilfedrene, og deres ufeilbarlige dogmatiske konstitusjon Pastor Aeternus fastslår at Paven under visse omstendigheter utrykker ufeilbarlig lære når han utøver sitt embede. Når de troende bejubler Paven på Petersplassen, vil en utenforstående muligens plassere dette i samme genre som tenåringers hylling av et pop­idol eller patriotisk heiing på idrettsutøvere. Vi katolik­ker vet imidlertid at vår begeistring er teologisk begrunnet. Paveembedet er teologisk fundert, grunnlagt av Gud, og tjener den levende Guds plan for sin Kirke.

Pavens person
Dertil må vi medgi at personen ikke er uviktig, selv om han er sekundær og altså underordnet embedets objekti­vitet. Pavens person er ikke uinteres­sant. I vår inkarnasjonsreligion lar ikke Gud teologiske sannheter forbli i den teoretiske sfære. Han gir dem et praktisk uttrykk, ikler dem kjøtt og blod. Vi vet at vi ikke bare har hatt gode paver i løpet av vår 2000­årige historie. Noen har vært helgener, mens andre har vært med på å definere hellighetens skjønnhet ved å styrke sammenligningsgrunnlaget. Vi får trøste oss med at ingen av dem var vranglærere.

Men siden Det første vatikankonsil har vi vært velsignet med gode paver. Opp­riktige menn som samvittighetsfullt har skjøttet sitt høye kall. Siden 1870 har vi hatt 11 paver før vår nåværende – høyst ulike menn, men alle har de ved sin person bidradd til å heve det moderne institusjonelle pavedømmets verdighet og høyne dets anseelse.

I 1870 hadde den salige Pius IX alle­rede sittet 24 år på Peters stol og skulle sitte 8 år til. Hans efterfølger Leo XIII skulle også komme til å sitte lenge – i 25 år. I 1903 ble St. Pius X valgt. Hans pontifikat var bare halvparten så langt, men dobbelt så stormfullt. I 1914 overtok Benedikt XV. Inntil kardinal Ratzinger valgte sitt nye navn, var nok Benedikt XV den minst kjente av de moderne paver. Da tilfalt denne skjebne hans efterfølger, Pius XI, som regjerte fra 1922 til 1939. Derefter følger store og kjente navn på rekke og rad: Pius XII, Johannes XXIII, Paul VI, Johannes Paul I, Johannes Paul II og Benedikt XVI.

Mange av oss kjenner flere av disse paver ikke bare fra historiebøkene; vi har levende erindringer fra disses pontifikater. St. Olav vil i kommende numre vie noen av sine sider til våre moderne paver. Dette skjer i takknem­lighet for at Gud har skjenket oss gode hyrder som tilfulle har utøvet kjernen i Petersembedet: å styrke sine brødre i troen.